GLUTATHIONE.VIP beskriver i et enkelt språk det lille molekylet cellene våre bruker som sin viktigste antioksidant. Ingenting selges her.
Glutathione
.VIP
Språk
En leseguide, ikke en helsetjeneste. Glutathione av forskningskvalitet er et laboratoriekjemikalie og verken et kosttilskudd eller et legemiddel. Spørsmål om egen helse tar du med fastlegen eller apoteket.
Bakgrunn

Oppdagelse og rolle i kroppen

Glutathione ble lagt merke til lenge før noen visste hva en antioksidant var. Historien går gjennom laboratorier i Frankrike, Storbritannia og USA og tok omtrent et århundre å sette sammen.

En lukt av svovel

I 1888 la den franske forskeren J. de Rey-Pailhade merke til at et ekstrakt av ølgjær kunne gjøre svovel om til hydrogensulfid, gassen som lukter råtne egg. Han kalte det aktive stoffet philothion, etter greske ord som betyr «svovelelskende». Han klarte ikke å rense det, og oppdagelsen ble stort sett glemt i flere tiår.

Hopkins gir det navn

I 1921 isolerte Frederick Gowland Hopkins ved universitetet i Cambridge stoffet fra gjær, lever og muskel og ga det navnet Glutathione. Først trodde han at det bare inneholdt to aminosyrer. Videre arbeid av Hopkins og andre grupper på slutten av 1920-tallet viste at det egentlig var tre. Hopkins fikk senere en nobelpris, men for forskningen på vitaminer og ikke for dette molekylet.

Laget i laboratoriet

I 1935 laget Charles Harington og Thomas Mead i London Glutathione helt fra grunnen av og bekreftet den nøyaktige strukturen, også den uvanlige festingen av glutaminsyren. Da kjemikere først kunne lage det, ble det mulig å studere egenskapene langt sikrere.

Enzymene kommer inn

I 1957 fant Gordon Mills et enzym i røde blodceller som bruker Glutathione for å beskytte hemoglobin mot skade; i dag kalles det glutationperoksidase. I 1973 viste en gruppe ledet av John Rotruck at enzymet er avhengig av sporstoffet selen, noe som var med på å forklare hvorfor selen er viktig i kosten. På 1970- og 1980-tallet kartla Alton Meister og kollegene i New York hvordan cellene bygger, bryter ned og flytter Glutathione, og de oppsummerte feltet i en kjent oversiktsartikkel fra 1983.

Slik håndterer kroppen det i dag

  • Bygging: ett enzym kobler glutaminsyre til cystein, og et annet legger til glysin.
  • Bruk: SH-gruppen gir fra seg elektroner for å roe ned reaktive molekyler, og to brukte molekyler kobles sammen til GSSG.
  • Resirkulering: glutationreduktase gjør GSSG om til to brukbare GSH-molekyler igjen, med energi fra cellen.
  • Eksport: leveren sender Glutathione ut i blod og galle, og andre organer tar opp byggesteinene for å lage sitt eget.

Tidslinje i korte trekk

  • 1888: de Rey-Pailhade beskriver philothion i gjær.
  • 1921: Hopkins isolerer molekylet og kaller det Glutathione.
  • Slutten av 1920-tallet: det viser seg å være et peptid av tre aminosyrer.
  • 1935: Harington og Mead lager det i laboratoriet.
  • 1957: glutationperoksidase blir oppdaget i røde blodceller.
  • 1973: selen viser seg å være en del av enzymet.
  • 1983: Meister og Anderson publiserer sin banebrytende oversikt.
  • 2000- til 2020-tallet: små forsøk på mennesker tester om ekstra Glutathione eller byggesteinene endrer noe målbart.